La oss ta en liten prat, pus

I det siste har jeg tatt meg selv i å ha helt vanlige samtaler med katten min. Som om jeg skulle snakka til et annet menneske. Jeg snakker til katten min som om den skulle vært en jente på min alder. Jeg fatter ikke hvorfor jeg gjør det, men jeg gjør det. Jeg spor tilogmed katten min om hun har hatt en fin dag. .... ..... ...... ... Hehe. Og det værste er at jeg virkelig venter på et svar også. Nesten som jeg blir skuffet for at det ikke kommer noen ord ut av munnen hennes, bare litt tipping med hodet. Nesten som om jeg virkelig innbiller meg at katten min kan snakke, men bare med meg.

Ja, jeg er ganske gal til tider. Men katten mi gjør meg slik. Hun sier i fra om alt, hun sier i fra når hun skal ut, hun sier i fra når hun er tørst (hun drikker ikke annet enn vann som renner fra dusjen, bortskjemte katt), hun sier i fra når hun er sulten, hun sier tilogme i fra når hun er hjemme. Når hun kommer inn døra kommer det alltid et par tre mjau for hun roer seg, fro å si i fra at hun er hjemme. Hun kan ogsp finne på å "banke" på stuevinduet for å komme inn, når hun ser vi sitter i stua. Så for meg, hadde det vel egentlig vert naturlig om hun spytta ut et par tre ord også :)