Dustekatt.

Og den katta stoppa aldri og mase. Når jeg skrev innlegget i stad, så glemte jeg at den katten ALLEREDE hadde kommet seg inn, på en eller annen måte. Og hun lå i senga mi. Og den katta ble observert med en mus i munnen i går. Jeg tror kanskje jeg må brenne senga mi nå.

Men som sagt, hun stoppet aldri å mase. Når folk begynte å komme seg hjem fra jobb og skole startet hun igjen. Hun skrek, fordi det bare lå tørrfôr i skåla hennes. Bortskjemte katten som hun er så tvingte mamma meg til å gi henne våtfôr, fordi vi skal alle være borte hele helga. Som om det er noen unnskyldning. Og etter den katten hadde fått viljen sin i hele jævla dag, så skulle hun ut igjen. og da satt hun seg ved døra og skrek som om hun aldri hadde gjort noe annet (forsovidt gjør hun ingenting annet fortiden). Jeg overså henne og tenkte at nå gidder jeg ikke føye meg for den bortsjemte katten lenger. Men gjett hva, vi har jo faktisk to personer til i min familie, og det så ut som om de kappløp for å gi henne viljen sin. Herregud, jeg blir kvalm.

Gidder heller ikke å legge ut noe bilde av Fredrikke i dette innlegget, hun fortjener det ikke.